♦ ♦ ♦


- Quote av Judith Thurman
♦  ♦  ♦

❣ ❣ ❣


  


Jenter er svake sa du






Han tok kameraet og løp


For noen uker tilbake skjedde noe jeg ikke trodde skulle skje! Vi var på utflukt til en liten bygd, ikke så langt fra Laos. Mens jeg gikk rundt og tok bilder kommer en liten jente bort til meg. Hun spurte på engelsk om hun kunne låne kameraet mitt. Det at hun spurte på engelsk er ganske sykt, fordi hun ikke kunne vietnamesisk. Jeg var redd for at kameraet mitt skulle bli ødelagt, og sa nei. Noen minutter senere kom en annen gutt bort til meg. Han ville også låne kameraet mitt. Heidi hadde allerede lånt bort sitt kamera til en litt eldre gutt, på kanskje 7 år. Jaja, tenkte jeg. I det han får kameraet løper han ernergisk av gårde. Han tar bilder av alt han ser av bilder, planter, og seg selv. Han får de andre barna til å stille opp som modeller. Og vet dere? Bildene ble faktisk kjempe fine. 
















Dhrong Village II












Dhroung Village I














En natt i Dhroung Village


Hanen galer fra to på morgenen. Det er kaldt, men luften er frisk. I denne bygden er ordene seng og gulv synonymer. Det er vanskelig å sovne på de harde treplankene, men jeg sover overaskende godt. Allerede klokken 5 er innbyggerne i landsbyen oppe. Jeg kryper ut av den klaustrofobiske myggnettingen og setter meg utenfor bungalowen. Der sitter jeg frem til klokken 8 og obersverer lokalbefolkningen. Det er vanskelig å ta inn over seg at for menneskene jeg ser er denne underlige tilværelsen deres dagligliv. Deres virkelighet.







Cutu folket


Ca 40 km fra Laos, finner man en del av Vietnams urbefolkning. Disse heter Cutu. Sist uke reiste vi for å besøke dem og hadde selvølgelig med en engelsk-vietnamesisk tolk. Vi gledet oss masse til å se hvordan de lever og bli kjent med deres kultur. Eneste problemet var; De snakket ikke vietnamesisk eller engelsk. Derfor ble det utrolig vanskelig å kommunisere. Men på tross av dette klarte vi likevel å bo der noen dager. Jeg har fortsatt ikke kommet over hvor isolert de lever fra resten av verden. Bare se for dere at samene i Norge ikke skulle kunne snakke Norsk!











Mehong Village - Quang Nam Province














Mitt andre sykehusbesøk i Hoi An


Jeg har en tendens til å havne midt oppe i alt. For kun noen uker siden ble jeg med Helga på sykehus, etter at hun ble akutt dårlig. Denne gangen var det Tuva som var den uheldige. Etter skolen på fredag skulle vi, naturlig nok, sykle hjem. Tuva sykler foran meg. I det vi skal til å svinge mot venstre hører jeg masse lyder bak meg. Helt automatisk svinger jeg opp på fortauet. 5-6 motorsykler suser forbi meg. De kjører helt tydelig om kapp med hverandre. Først fyker en forbi, så en til, så en til, men ikke den neste. Den fjerde smeller rett inn i Tuva. Hun blir kastet av sykkelen. Mannen som kjørte inn i henne ser på henne og roper med australsk aksent at hun er en dust som sykler i veien før han kjørte videre. Hallo, hvor skulle hun ellers syklet? Jeg stod der i sjokk mens jeg så gjengen kjøre videre. Hva slags menneske er det som bare kjører videre etter noe sånt? 

I og med at det ikke finnes ambulanser her, og Tuva ikke var i stand til å gå, tilbød en av tilskuerne seg å ringe etter noen som kunne kjøre oss. Etter noen minutter ble vi kjørt til sykehuset. Der skjedde alt veldig effektivt. Tuva ble satt i en rullestol og trillet rett inn på røntgen. Etter en halvtime fikk vi resultatet: Ingen ting var brukket, men hun hadde strukket en sene. Deretter ble hun proppet full med smertestillende, og lignende. Da vi forlot sykehuset skal jeg innrømmet at jeg var imponert. Etter mitt andre sykehusbesøk i Vietnam er jeg positivt overrakset over kvaliteten på sykehusene. Tenk om dette hadde skjedd i Norge. Da måtte vi sikkert ventet i flere timer kun for å ta røntgenen. Jeg mener ikke å si at det er bedre her. Men heller at de er sykt flinke og effektive sammenlignet med hvor få ressurser de har tilgjengelig. 



Mehong Village


Nå er det en stund siden sist jeg har skrevet noe her. Som alltid skjer det kjempe masse, og det blit liten tid på å skrive. Sist uke reiste vi opp i fjellene i Vietnam og besøkte urbefolkningen. Det var utrolig morsomt å se hvor anderledes de lever enn oss. Tok veldig mange bilder, men i og med at internettet er veldig tregt så kommer jeg til å legge det ut over flere innlegg. 









Δ Δ Δ


This used to be a fun house but now its full of evil clowns


I det jeg legger meg føler jeg nesten det er på tide å stå opp. Vi gjør noe dagen inn og dag ut. Hele tiden. Dagen starter halv 6 med morgenyoga, og fortsetter med skole, lekselesning på bortgjemte cafeer og middager med romkameratene mine. Jeg elsker dette livet. Jeg har lært å sette pris på de små tingene i større grad. De gode samtalene ved frokostbordet, de oppmuntrene kommentarene i timene og det å hele tiden ha noen rundt seg; jeg elsker det. Samtidig må jeg innrømme at det er litt slitomt å gjøre noe hele tiden. Jeg føler meg helt kake inne i hodet. Og alt går helt i surr. Litt som på bildet. Hver dag er forskjellig fra hverandre. I morgen kommer til å skille seg spesielt ut. I morgen skal jeg legge meg flangflat utover sengen og sove. Jeg skal slappe av. Og for en gangs skyld skal jeg kjede meg. Og vet du? Jeg gleder meg. 

 

Frivillig arbeid


Svetten renner nedover ansiktet. Støv i øynene og slitne armer. Slik er en dag som frivillig her i Hoi An. De siste ukene har vi vært en liten gjeng fra studiet som har hjulpet til etter skolen. Vi har vært med på å bygge et hus for pensjonister. Det føles herlig å hjelpe til. Etter kun et par timer kan vi se fantastiske resultater. 

Vi jobber side om side med de eldre som senere skal flytte inn. Mange av de er veldig gamle, og dårlig til bens. Derfor gjør det litt vondt å tenke på at de må gjøre store deler av jobben på egenhånd. Men selv om de er gamle ser vi også at de har en stor viljestyrke. De ønsker å gjøre dette, og de ønsker å gode og raske resultater. Å være frivillig er en fantastisk måte for å komme inn på lokalbefolkningen. Og selv om prosessen er slitsom og tidkrevende, er det absolutt verdt det! Jeg anbefaler det sterkt til andre som skal ut å reise. 

   




Må forresten beklage for få oppdateringer i det siste. Det skjer ekstremt mye her nede, og når det først har gått noen dager uten tid til å sette seg ned å skrive, blir det vanskelig å prioritere hva som er viktigst å skrive. Den siste uken har jeg nemlig ikke bare drevet med frivilligarbeid. Det har vært mye skolearbeid, pluss at jeg har gjort Yoga nesten daglig. I tillegg til alt dette har jeg opplevd mange småting, som jeg sikkert kommer til å dele med dere de neste dagene! (Må også si beklager for at jeg har byttet så mye frem og tilbake fra norsk og engelsk i innleggene mine. Fra og med nå skal jeg kun skrive på norsk)

Denne 4 åringen ønsket å gjøre dette før han døde


På bussen til Miu Ne viste en fellow backpacker meg denne videoen om Nkaitole. 1 av 5 i hans vennegjeng kommer mest sannsynlig til å dø innen fylte 5 år. Han kan bli en av dem. Derfor har han allerede nå, i en alder av 4 laget en liste over ting han ønsker å gjøre før han dør. "Water is life" har laget en kortfilm om dette. Da jeg var 4 år, dro jeg på shopping med mamma, for å kjøpe barbiedukker. Jeg lekte med venninder, og jeg spiste is. Død var noe som skjedde med gamle mennesker, og fuglene katten til naboen jaktet på. Det var aldri noe jeg tenkte på. Mest sannsynlig ikke du heller. Kanskje tenkte vi at barn ikke døde. Eller kanskje det var så fjernt at vi ikke tenkte på det i det hele tatt. Desverre ser noen døden på nært hold nesten daglig. Dette bør gjøres noe med. I videoen under viser de Nkaitoles "bucketlist", og de viser hvordan du kan bidra. 

Har du noen gang hørt om water is life? 

Bat attack


The sun shone while i was lying on the beach, tanning. As I am a phone-addict, the phone was placed in my hand - as always. It was beeping like crazy. My flatmates were messaging me about what was happening in our apartment. For one week now, we've had one more roomie. Against our will. If you've read my blog before, you probably know what I'm talking about. I'm talking about the disgusting bat flying around in our rooms every night. Today it even went mental at day time. After crushing into all kinds off things it was heading towards the fan. As you might guess, it didn't go very good. He was thrown into the wall, and died in only a few minutes. 

Although I'm glad we won't have him flying around at night, i feel a bit sorry for the poor thing. He was probably starving. After all the only thing eatable for him in our house is cockroaches, and they were all gone after the first night he was here... But then again, there is nothing we could've done. Our landlord has been here a couple of times trying to get him out. But as he was hiding in our roof most of the time, it didn't work out. 











Beachtime


   



Surprise surprise


A couple of days ago i got a text from Charlottes flatmates. They were planning a little surprise party for her on her birthday. So today's the day, and Charlotte is turning 19. Me and some others went to their landlord to fix partyhats, ballons, a cake and all of that. After a while more and more people showed up. After half an hour wait, we were about twenty people storming her house. It was absolutely fantastic to see how surprised (and happy) she got!

After giving her the cake we realised we had forgot to buy napkins. And as we didn't have enough plates we had to be creative. There was an old calendar lying on a table, so some genius figured we could use that. Haha! To outsiders we probably looked like maniacs. Just imagine twenty twenty-year-olds having ballon fights and eating cake on an old calendar while wearing freaky partyhats. Although i got a bit homesick tasting how bad the cake was here, it was a great night!

  





  

   

Once more: Happy birthday Charlotte! Hope you liked your surprise!!


(In)equality


 





This week we had a photo project about gender (ine)equality in Hoi An. It was really interesting to go down town interviewing different people about their lives. After talking to tons of people who had experienced strong gender inequalities through their entire life, it was really cool talking to the women in the last picture. When we saw her sitting outside this house we thought she was working for a little one or two man company. After talking with her for a few minutes, we realized that she runs her own company. She invited us inside. There were about ten women sitting there sewing. It was absolutely incredible to see how she managed to run her own company while raising three children by her own. After leaving her house i felt a bit bad. I mean, i had just assumed that she was working for someone. Why? Because she was a woman.

Anyway, over to something else. You've probably noticed that i've written some posts in English, some in Norwegian, and some in both. More and more of my readers are international (or at least reading my blog while abroad), therefore I'm wondering; do you guys want me to write in english or norwegian? 

//Muy Ne






   




⚜ ⚜ ⚜


⚜ ⚜ ⚜

Stormen er over


Stormen er endelig over, for i dag. Og vi kan trygt dra i butikken å kjøpe mat. Planen er å kjøpe havregryn så jeg kan spise det til lunsj. Tro det eller ei; Jeg gleder meg. Det blir deilig å spise "nordisk" mat. haha! Vet ikke om jeg kan kalle havregrøt nordisk mat jeg. Men det blir vel det nærmeste nordisk vi kommer. Mens stormen sto på som værst, redigerte jeg litt bilder. I det jeg var ferdig med å redigere de innså jeg hvor mye været hadde påvirket bilderedigeringen min:





//Bildene tok vi i Moi Ne for ca 2 uker siden

Paniske tilstander


I natt ble jeg dratt ut av drømmeland av et brått smell. Ved siden av sengen står en skrikende, stresset Hedvig. "Flaggermus" nesten roper hun. Hørte jeg riktig? Flaggermus? I leiligheten vår? I halvsøvne ser jeg forfjamset på Hedvig i det hun løper ut av rommet igjen. Jeanette og jeg sender hverandre et trøtt blikk i det vi hører noen rare lyder i rommet ved siden av. Så sovner vi, som om alt var normalt.

I dag morges fortalte Hedvig at det ikke bare var en flaggermus, men to. Den andre hadde nemlig flydd inn i det hun prøvde å skremme den andre ut. Etter en stund hadde hun gitt opp jakten og lagt seg til å sove. På skolen snakket vi med ledelsen om problemet. De sa ingen ting om når de skulle få de ut. Så med andre ord: Vi har to nye innflyttere i leiligheten. Hittil har de ikke laget så stort nummer ut av seg, bortsett fra litt bæsj (æsj). Men jeg regner med vi kommer til å se mer til dem i natt. Ryktene sier at nordmenn har grevling i taket. Så da er det kanskje ikke så ille med våre nye romkamerater likevel?

Ellers i dag skulle vi egentlig ha et fotoprosjekt. Det ble avlyst på grunn av været. Christine og jeg grep derfor den lille ekstra tiden vi fikk til å se ferdig filmen vi startet på i går før strømmen forsvant. Etter det så vi gjennom litt forskjellige bilder fra turen. Jeg innså at det er ekstremt mange bilder jeg ikke har delt enda, og tenkte jeg kunne dele noen nå. 




//bildene er fra en sjølandsby vi besøkte ved Mui Ne

Tropical storm throwing bikes down the street


Hedvig og jeg sto opp 05.30 i dag for å gå på yoga. Planen var å gripe dagen med storm, men det var vel heller stormen som tok oss. Når vi så ut av vinduet i morges bøtta det ned. Alt vi trengte var et blikk mot hverandre, og begge skjønte at Yogaen ikke kom til å bli noe av. Siden vi allerede hadde stått opp, kunne vi like greit gjøre noe produktivt. Vi logger på PC'en for å lese gjennom dagens timeplan. På mailen popper det opp en melding med teksten "TROPICAL STORM CALLED VAMCO". Videre står det at den kommer til å slå hardt ned i Hoi Ann på ettermiddagen. Med andre ord: Kinokveld er avlyst, og det blir en kort skoledag.

I det skolen slutter kaster alle seg på syklene for å dra til mathallen. Med "alle" mener jeg alle bortsett fra meg og Jeanette. Syklene våre hadde selvfølgelig punktert på vei til skolen. Derfor måtte vi gå. Det tok oss ca ti minutter lenger enn på sykkel. Når vi kommer til mathallen, er vi naturlig nok dritt lei regnet. Jeg setter fort fra meg sykkelen min, og løper inn. I det jeg kommer inn døra hører jeg et smell bak meg. Sykkelen min står ikke lenger der den hadde stått. Vinh, ansvarspersonen til utvekslingsstudentene, ser på meg og ler. "If this had been a real storm, the bike would be down there". sier han og peker tjue meter lenger ned i gata. 

Vel hjemme fikk vi beskjed om at strømmen skulle gå i 4 tiden. Det først vi gjorde da vi fikk vite det var da å sette alt av PCer og mobiler til ladning. Deretter startet vi nedlastning av film. Nå er vi klare for strømbrud og jentekveld. Pågrunn av strømbrud kommer jeg ikke til å blogge mer i dag. Bruker derfor anledningen til å si: tusen takk til alle som leser bloggen min daglig. I går nådde jeg nesten 600 lesere. Jeg kommer fortsatt ikke over hvor mange mennesker som trykker seg inn her daglig. Det setter jeg kjempe pris på!





Utforsket Vietnamesisk sykehus


Dagen i dag fikk en noe uventet vending. Jeanette, Helga og jeg tok turen inn til Hoi Ann sentrum. Plutselig ble Helga ekstremt dårlig. Jeg dro å kjøpte en pakke smertestillende til henne, mens de andre satte seg ned på en cafee i håp om at hun skulle bli bedre. Det ble hun ikke. Ettersom Helga bare ble værre og værre bestemte vi oss for å oppsøke sykehuset. På de få minuttene det tok oss å gå fra sentrum til sykehuset rakk Helga å kaste opp 5 ganger. 

Vi hadde heldigvis litt hell i uhellet: Vel fremme på sykehuset var det en engelsktalende lege som møtte oss. Han skulle egentlig avslutte skiftet sitt i det vi kom, så det var utrolig flaks for oss at han ikke hadde dratt enda. Etter at Helga forklarte hva som feilet henne gikk han for å hente sprøyter og medisiner. Vi fikk en forklaring på hvordan sprøytene skulle fungere, men vi fikk aldri noen diagnose. 



Her får Helga sin første "butt shot" som legen så fint kaldte det. Senere prøvde de å ta en sprøyte i armen hennes, men ettersom de ikke fant blodårene måtte de ta "one more shot in the butt". Etter kun noen minutter følte Helga seg tusen ganger bedre, og vi var klare til å dra hjemover. På vei ut av sykehuset ble vi tilbudt øl. Da dro vi litt på smilebåndet. Vietnameserne overasker stadig med deres underlige kultur. 

Hvordan har deres helg vært? 

Jeg svømte med hai


I dag gjorde jeg noe jeg aldri trodde jeg skulle gjøre. Jeg svømte med hai! Dersom jeg hadde visst at det var hai i nærheten ville jeg aldri gått ut i vannet. Jeg er nemlig livredd for dem. Helt fra jeg var liten har jeg alltid blitt fortalt at hai holder seg unna mennesker. Det er løgn. Jeg og noen andre fra klassen tok en tur ut på Cham Island etter skolen i dag for å snorkle. Vi leide en båt og dro utover klare for nye opplevelser. Men dette?! 

Christine tok med seg GoProen. Vi ordna og styra med diverse undervannsbilder, og hadde det ganske kjekt. Ut fra ingensteder slår plutselig Christine meg og svømmer panisk av gårde. Jeg skjønner ingen ting, men følger automatisk etter. Når vi nærmer oss stigen til båten er Christine så stresset at hun ikke en gang klarer å komme seg opp i båten. Hva er det som skjer? En av de andre guttene hjelper Christine opp. Vel oppe i båten får vi et håndkle rundt henne. Hun skjelver og hyperventilerer. Etter at vi får roet henne ned forteller hun hva som har skjedd. Hun så en hai. 

Christine har enda større angst for hai enn meg, så jeg ble livredd. De andre trodde hun hadde forvekslet en skygge med et eller annet, eller at hun overdrev størrelsen osv. Det hadde hun altså ikke. Christine nektet de andre ut i vannet, og godt er det. Vel tilbake på land går vi gjennom bildene fra dagen, og finner dette: 



Kan dere tro det? Dette bildet er tatt flere minutter før Christine oppdaget haien. Noe som betyr at den må ha svømt rundt oss i evigheter. Jeg skjelver ved tanken av hva som kunne ha skjedd dersom vi ikke oppdaget den i tide! Ut i fra bildet kan den da ikke være mange meter fra oss i det bildet er tatt! Det er helt sjukt! Da vi viste bildet til de andre trodde de først vi hadde fotoshoppet det. De andre lurte selvfølgelig på om det var photoshoop. Så kommer selvfølgelig spørsmålet;  Hadde vi hatt tid til det? 

 

Stairway to heaven




Dyrebæsj servert på starbucks


De siste dagene har jeg skrevet om helt usannsynlige ting. Temaene har vært alt fra en tragisk trafikkulykke og dødsfall til å bli ranet i Nha Trrang og det å bli... Ja, tisset på. Og nå sitter jeg her igjen, med et helt sykt tema jeg ønsker å dele med dere. I dag vil jeg skrive om starbucks servering av bæsj i kaffen. Først tenker du kanskje at "nei, det er for sykt". Det var det jeg tenkte også. Men vi bor faktisk i en verden med over 7 milliarder mennesker. Så det at noen kom på noe så rart er kanskje ikke så usansynlig likevel. Bare tenk på hvor mange crazy mennesker som finnes der ute!

Mesteparten av starbucks sin kaffe er importert fra sør Amerika, men noe er også importert fra Vietnam. Den fineste og dyreste kaffen man kan få kjøpt her er først spist og fordøyd av et lite søtt dyr kaldt Asian Palm Civet. (Noen steder blir de også kaldt Toddy Cats.) Etter at kaffebønnene har blitt fordøyd blir det naturlig nok til bæsj. Denne bæsjen blir sett på som en delikatesse i store deler av verden.En kopp ren Asian Palm Civet bæsj koster ca 300 kr. Tenker du det samme som meg? Det er en syk verden vi lever i. 

 
//Bildene er tatt fra google

Hvor kommer starbucks inn i bildet? Starbucks ønsker selvfølgelig å kunne tilby kaffe av ypperste kvalitet. På den andre siden ønsker de at kaffen skal være billig. Derfor bruker de for det meste billig kaffe fra søramerika. Men de legger også til et lite hint av vietnamesisk koalabæsj, slik at de kan skryte av deres varemerke. Det er helt sykt hva slags ideer vi mennesker kommer opp med, eller hva? Dersom du ikke tror det, gå inn på NOAH å les mer om det der. 

The beauty of cham Islands









Stars are only visible in the darkness





 Nok en kveld i Vietnam er over. I morgen kan jeg telle 3 uker i dette fantastiske landet. Jo mer jeg blir kjent med kulturen, jo mer trives jeg her. På fredag hadde vi bli-kjent-fest, og Hedvig fløy rundt med kamera. Som de fleste andre kvelder her, var de varme og fylt med mye latter. På de ukene vi har vært her, har jeg lagt merke til at de fleste Vietnamesere er ganske glade og fornøyde med livene sine. Dette på tross av at de ikke har de samme materielle godene som vi i vesten er vokst opp med. Dette kan vi lære av.

Apropo glede og latter så syns jeg det er kjempe koselig at så mange leser bloggen min. For nesten to uker siden så jeg at jeg hadde over hundre lesere. Helt ærlig syntes jeg det var ganske sykt. Tenk at over hundre vidt forskjellige mennesker trykket seg inn på min blogg for å lese om mitt liv! Sammenlignet med toppbloggere er hundre lesere ingen ting. Jeg vet det. Likevel synes jeg det var utrolig stas. Når jeg sjekket lesertallet mitt i går så jeg at det nesten har tredoblet seg siden da. At så mange skulle interessere seg for livet mitt her nede hadde jeg aldri trodd. Tusen takk til alle dere som leser, deler og kommenterer bloggen! Dere utgjør prikken over i'en i hverdagen min. 

Hva har dere gjort i helgen?

Les mer i arkivet » November 2015 » Oktober 2015 » September 2015

 

Hei, og velkommen hit!
Jeg er en eventyrlysten sjel på 19 år som blogger om alt mellom himmel og jord. Å reise er min store lidenskap. Wanderlust er vell et av ordene som beskriver meg ganske godt. Jeg er somregel på reisefot, og de neste månedene kan du finne meg i Thailand, Singapore, Vietnam, Cambodia og Laos. Jeg kommer til å blogge om min reise gjennom asia - så gjennom sør-amerika. Jeg håper du liker det du ser og leser, og at du tar turen tilbake ved en senere anledning.

For kontakt:
eva@nagelhus.com







hits